Jeg leste en artikkel som nevnte blind enighet. Og det fikk meg tilbake til hvordan jeg tenkte om samspill mellom mennesker før. Ofte søkte jeg etter en gruppeenighet så fort jeg var med en eller flere. Dette som en del av det sosiale spillet. Jeg tenkte at enighet skapte ro og fred, venner og gode relasjoner, samhold og fellesskap. Enighet var viktig. Og der jeg ikke var opplevde enighet gikk jeg raskt i forsvar av mine tanker om ulike ting. Tross alt trodde jeg veldig sterkt på mine tanker og meninger. Det har jeg alltid gjort og sett på som en av mine styrker. Jeg ser mye av dette rundt meg, blant familie, venner, politikere og andre omgivelser. Ofte er vi enige og har automatisk mer respekt for hverandre, eller så kan vi være uenige og ikke komme så godt overens og kanskje også respektløse og avfeiende.
Slik trenger det ikke være. Hva om vi levde i en verden hvor det fortsatt var lov å ha sine meninger, men vi ikke ble så skremt hvis noen utfordret de. At vi ikke automatisk gikk til forsvar for å beskytte vår ære. Det er nesten rart å si, men jeg har ofte tatt meg i å forsvare noe jeg faktisk ikke er enig i eller si noe jeg ikke mener som en del av forsvaret mitt. Og det fordi jeg ikke har rukket å tenke ut en strategi. Har ikke rukket å tenke ut hva som er rett eller galt, om jeg er for eller imot. Egentlig litt komisk når jeg ser tilbake på det, selv om det føltes som blodalvor da.
Men når vi er trygge på oss selv og tør å lytte til andre med et åpent og tomt sinn opplever vi noe annet. Vi hører noe annet og ser noe annet. Det dukker andre tanker opp i oss. Her snakker vi fra hjertet. Dette er å enkelt kontra å holde styr på ære, forsvar og oppgjorte meninger og mange andre tanker.
Mange lever i misforståelsen om at vi har tatt permanent form. Selv gjorde jeg det mye før og det hender jeg gjør det fortsatt. Vi tror vi er våre meninger, personlighet, øyeblikkets tanker, handlinger, diagnoser, det andre forteller oss at vi er eller andre omgivelser/konsepter vi skaper. Men det er feil. Ingen av disse tingene er konstante. Vi er det vi tror vi er i øyeblikket. Å se det gjør det enkelt å slippe jerngrepet om alle disse tingene. Når vi ikke bruker energien på å tviholde men er åpne for å lytte til oss selv og omgivelsene våres vil vi automatisk bli mer dynamiske, vi flyter bedre gjennom livet. Det er ikke så farlig om vi er uenige heller. Det er en styrke for deg, meg og samfunnet at vi er ulike.
Og det er nettopp det vi er, vi er alle helt unike.
