Vi var på danseshow med barna. Spennende lys, illustrasjoner, bevegelser, fengende musikk. Det er så gøy å observere barna, hvordan de blir revet med og tester ut nye dansetrinn underveis og rocker når de føler for det. De gir etter for impulser uten tanker om hemninger og bare gleder seg. De kan det å lytte til seg selv. De fleste på dette showet var voksne. Voksne som satt musestille, kanskje noen tråkket takten og andre vugget litt. De så på barna med glede og smilte bredt og kjente på følelsen av å kunne gi etter for tanker og lyster.
Dette er jo bare ett eksempel, men vi alle har sett barn utfolde seg etter en at ny tanke har dukket opp. De bare er og gjør.
Det som ofte skjer med oss voksne er at vi beveger oss lenger og lenger bort fra å lytte til oss selv. Det er en forståelse, eller misforståelse, av hvordan livet skal utfolde seg i samfunnet vårt som undertrykker dette. Og etter hvert tar analyser, usikkerhet og ubesluttsomhet over for fri utfoldelse.
Men det ligger i oss, og har alltid gjort det. Helt fra vår opprinnelse har vi hatt med oss dette. Det er ikke noe å lære. Det er heller ingen kunst. Det handler i sin enkelhet om å være og gjøre. Og bare det.
